Oppgjørets time

Etter tidenes eksamenskjør og fylle- og  flyttesjau (ikke samtidig), er det bare å konstatere at eksilet nå har kommet til sin ende og at Trondheim har mistet nok en innbygger (tilbake) til hovedstaden. Etter nå å ha vært tilbake i Oslo i en drøy uke er det på tide med refleksjon og tilbakeblikk,  og ikke minst et oppgjør med Trøndertown en gang for alle. Ble jeg trønder i løpet av året eller er jeg uhelbredelig osloborger i hjerte og sinn?

Vi får begynne med de dårlige nyhetene først, slik seg hør og bør. Trønder eller ikke, jeg er i hvert fall nordmann og da vet jeg hva som er viktigst her i livet, nemlig været. Og været i Trondheim er stort sett stusslige saker, og de gangene godværet glimter til kan du være sikker på at en durabelig regnskur eller en middels storm vil sørge for at du ikke blir for godt vant. Likevel er jeg stolt og glad for å kunne fortelle at jeg reiste fra Trondheim med hevet hode og æren i behold – jeg ga aldri inn for allværsjakke-presset!

Det mest negative jeg har å si om Trondheim er egentlig bare at de burde hatt en vær-disclaimer så man visste hva man gikk til før man kom hit. Akkurat som at alle veit at Bergen er regnbyen, må Trondheim slutte og late som ingenting, og heller markedsføre seg som allværsbyen og således gjøre en gimmick ut av det. “Trondheim- byen hvor du kan oppleve alle fire årstider på en dag” er sikkert såpass eksotisk at det vil slå an hos tyskerne, japanerne og andre naive turister.

Vel, da har vi slått fast at været er Trondheims største last, og at det egentlig ikke er så lett å finne andre laster.  Derfor: Over til pluss-sidene.

Det er generelt veldig bra folk i Trondheim. Som jeg bittert har erfart er det altså over 170 000 innbyggere i denne byen. Det er ikke uten grunn at det heter Trivelige Trøndelag. Det fine med Trondheim er at det ikke er noen ekkel vestkant med blærete folk. På mange måter kan man si at Trondheim er en eneste stor østkant, og det gjør jo at gjennomsnittstriveligheten øker med flerfoldige prosentpoeng. Med noen hederlige unntak har jeg ikke egentlig blitt kjent med så mange nye etniske trøndere, men innflyttere fra alle kanter av landet, og til og med fra utlandet er da Trondheims-innbyggere de også. Og selv om samboerskapet med enkelte av disse har bydd på sine utfordringer har bekjentskapene alt i alt stått til terningkast 6.

Videre har bartebyen et rikt uteliv selv om prisene ikke alltid er så snille, i hvert fall ikke etter kl 23.00. At hele byen stenger kl 2 øker jo også kvaliteten på nachspielene en hel del. Fyllamaten derimot står det verre til med og tro for all del ikke på det du hører, sesamburger er ikke verdens beste burger, langt derifra. Når det gjelder annet trønderkosthold er jeg usikker på hvor mye det skiller seg fra tradisjonelt østlandsmeny. De har jo trøndersodden sin som ikke er spesielt spennende saker, men utover det kan jeg ikke huske å ha vært borti noen trønderske spesialiteter. Bortsett fra himkok selvsagt, akkurat det får de til ganske bra (hvert fall i Stjørdal).

Studielivet i Trondheim ramler også ned på den trivelige siden av skalaen. Bare leirskole-feelingen på bussen hver morgen når 95 % av bussens passasjerer er studenter er jo hyggelig i seg selv. Bortsett fra en litt ugrei oppsamling av eksamener på slutten, har dette stort sett vært en strålende by å være student i.

Jeg tror jeg stopper meg selv der, før jeg gir noen for store forhåpninger. For uansett hvor mange flotte sider bartebyen har, og selv om jeg kunne fortsatt ganske lenge med å ramse opp alle plussidene ved å være Trondheims-innbygger, så er likevel konklusjonen at jeg dessverre ikke har grodd bart og dermed har feilet i å bli en 100 % velintegrert trønder. Jeg er lei for det!

Oslo, det har nok alltid vært deg på tross av dette relativt fornøyelige sidespranget. Trondheim, du er nydelig og jeg kan ikke annet enn å beklage at det ikke kunne bli oss. Men jeg kan trøste deg med at i hjertet mitt vil det for alltid være en liten trønderbart.

Med dette anses Eksperiment: Trønderbart som avsluttet, og forhåpentligvis betyr det også at jeg er fri fra bloggingens tyranni, og ikke kommer til å blogge igjen på en god, god stund.

Ha et fint liv!

1.mai-appell i Tromsø

På årets 1. mai var jeg invitert til Tromsø for å holde appell. Det var selvfølgelig en invitasjon jeg satte stor pris på siden jeg både er veldig glad i Tromsø, veldig glad i å holde appeller og ekstremt glad i 1. mai. Det gjorde ikke ting noe verre at Tromsø viste seg fra sin beste side værmessig, og det var godt med folk i byen (faktisk litt for mange, Frp kunne gjerne holdt seg til å rake hjemme i hagen heller enn å forpeste festdagen vår med sitt nærvær).

Dagens høydepunkt var selvsagt da selveste dr Mads Gilbert kom og gratulerte meg med flott appell. Gjengjeldte den takken med å gå og se filmen om han på kino, noe som jeg anbefaler alle andre å gjøre også. Gleder meg til den dagen noen lager dokumentarfilm om meg.

Her er altså appellen jeg holdt på Tromsø torg igår. Når den er bra nok for Mads Gilbert får den tross alt være bra nok for denne bloggen og.

“Kjære søstre og kamerater, gratulerer med dagen!

Aller først, tusen takk for at jeg har blitt invitert til å komme hit og feire 1. mai sammen med dere her i Tromsø.

Det er ikke lenge siden jeg kom tilbake fra noen ukers studieopphold i Frankrike. Personlig er jeg ikke bare veldig glad i fransk språk og fransk mat, men jeg er også ekstremt glad i Frankrikes nasjonale motto, nemlig frihet, likhet og brorskap. Dette mottoet stammer fra den franske revolusjonen, men på tross av at det er over 200 år gammelt, er det ikke noe mindre aktuelt i dag. For på 1. mai i 2011 handler de sakene vi kjemper for fortsatt om frihet, likhet og brorskap, eller solidaritet som vi kaller det i dag.

Vi feirer 1. mai i solidaritet med alle de som nå kjemper for sin frihet i Midtøsten. Med alle våre kamerater i Syria, Libya, Egypt og i mange flere land som har vist oss, og som fortsetter å vise oss at historien ikke har noen endestasjon. De viser at dersom vi mennesker ønsker det sterkt nok finnes det nesten ingen grenser for hva vi kan få til av forandringer. De viser oss at tiår etter tiår med undertrykkelse fra brutale regimer ikke kan holde folk nede for alltid, men før eller senere vil føre til at folk reiser seg.

Revolusjonene i Midtøsten inspirerer oss til å tro på at det er mulig å endre samfunnet vårt uansett hvor satt og endelig ting kan virke. Derfor feirer vi 1. mai ikke bare i solidaritet med frihetskjemperne i Midtøsten, men også i takknemlighet for at de gir oss mot og nytt håp om en bedre verden.

Det gir oss håp om at våre venner og kamerater i Palestina også en dag vil seire, og at vi som slåss for et fritt Palestina vinner til slutt.

Jeg tror ikke jeg trenger å fortelle dere i Tromsø hvorfor det er viktig å solidarisere oss med palestinerne, for dere har virkelig vært et foregangseksempel i Norge når det gjelder å løfte den palestinske saken.

En liten fugl har hvisket meg i øret at Tromsø i år feirer 10-årsjubileum som vennskapsby med Gaza, og da vil jeg benytte anledningen til å gratulere dere med jubileet, og foreslå at dere tar en liten applaus for dere selv, og for det flotte arbeidet dere har gjort og vil fortsette å gjøre framover.

Denne våren har det skjedd to viktige ting som gir oss nytt håp for Palestina. At Fatah og Hamas har blitt enige om å samarbeide gjør at intern splid kan vike til side for den felles viktige kampen palestinerne er nødt til å kjempe sammen. I tillegg gir det håp når Egypt nå åpner grensene til Gaza, og dermed kan lette den umenneskelige og uakseptable situasjonen blokaden har påført innbyggerne.

I dag feirer vi 1. mai i solidaritet med alle i Gaza, og på Vestbredden som en dag vil oppleve at deres tilsynelatende uforanderlige livssituasjon vil erstattes med frihet, fred og rettferdighet.

Solidaritet handler ikke bare om å opptre solidarisk overfor folk som kjemper for frihet i andre land.  Det handler vel så mye om hvordan vi forholder oss til dem som kjemper for frihet og rettferdighet her hjemme.

I dag lever tusenvis av mennesker som papirløse i Norge uten de mest grunnleggende rettighetene vi alle tar som en selvfølge. Mennesker som har flykta fra krig, sult og nød, kommer til Norge og opplever på nytt å måtte leve fra dag til dag i angst og uvisshet om hva morgendagen bringer. Det eneste de har er vissheten om at de når som helst kan bli sendt tilbake til grusomhetene de har flyktet fra.

Vi kan ikke sitte og se på at det vokser fram en permanent underklasse som lever uten rettigheter og uten noen form for sikkerhet. Vi må aldri gå med på premisset om at mennesker kan være ulovlige, og at mennesker kan behandles som om de ikke hadde noen verdi fordi det ellers kan sende ut feil signaler. Er det én sak hvor mottoet frihet, likhet og brorskap gjelder så er det denne. Derfor må vi kjempe for at de papirløse i Norge får grunnleggende rettigheter, og at humanistiske hensyn må telle mer enn innvandringspolitiske hensyn. Alle mennesker er lovlige og skal behandles deretter!

Dette handler til syvende og sist om et valg vi må ta. Vi er nødt til å ta et valg mellom solidaritet og fremmedfiendtlighet. I dag er dette valget viktigere enn på lenge, når vi ser hvordan befolkningen i land etter land gjennom hele Europa velger det siste alternativet, og sørger for at høyreekstreme krefter får vokse fram. Vi kan ikke sitte og se på at misnøye med dagens økonomiske og politiske kurs kanaliseres gjennom rasistiske og reaksjonære krefter. Derfor feirer vi 1. mai i år for å vise at vi er klare for å ta opp kampen om hva slags samfunn vi vil ha. Vi er klare for å vise at alternativet til å godta dagens tilsynelatende uforanderlige situasjon, ikke er fiendtlighet og hat. Det er tvert imot kampen for frihet, likhet og solidaritet.

Gratulerer så mye med 1. mai, og lykke til med å kjempe for en bedre verden!”

Ekstreme Europa

I skrivende stund har jeg en artikkel på trykk i linjeforeningen for Europastudier sitt fantastiske medlemsblad, “SerEØS”. Siden det muligens er noe begrenset tilgang på dette bladet for den gemene hop, legger jeg artikkelen ut her også. Enjoy!

Dagens politiske situasjon i Frankrike er på mange måter bildet av et Europa hvor høyresiden overraskende har gått fram i en økonomisk krisetid, hvor folks bekymringer blir fanget opp av mer eller mindre høyreekstreme bevegelser. Front National er i dag det tredje største partiet i Frankrike, og et av de største høyreekstreme partiene i Europa. Om Front Nationals suksesskurve vil fortsette å stige fram mot neste års presidentvalg gjenstår å se, men muligens vil man stå overfor et like stort politisk jordskjelv som da den tidligere partilederen Jean-Marie Le Pen gjorde et brakvalg i 2002, og viste hvor stort gjennomslag de høyreekstreme har fått i befolkningen.

Sjokkbølgen i 2002

Den gang var det svært få franskmenn som var forberedt på Le Pens gjennomslagskraft. Valgsystemet i Frankrike fungerer slik at de to presidentkandidatene som har fått flest stemmer i første valgrunde, går videre til en siste og avgjørende runde. Le Pen slo overraskende sosialistkandidaten Lionel Jospin i første runde, og med sine 16, 7 % ble han dermed Jacques Chiracs (UMP/høyrepartiet) eneste utfordrer. Det som hadde vært et temmelig kjedelig og ordinært presidentvalg ble plutselig til en politisk sjokkbølge. Det hele endte med at Chirac innkasserte en lett seier, blant annet takket være stemmer fra venstrevelgere som i valget mellom influensa og kolera gikk for det første. Le Pen fikk ”bare” 17, 8 % i den siste valgrunden. Likevel var det en rystende opplevelse for mange franskmenn å konstatere at Le Pen og Front National hadde oppnådd 4, 8 millioner stemmer i den første runden, og for alvor hadde blitt et stort parti i fransk målestokk.

Det er dette marerittet mange franskmenn frykter vil gå i reprise ved neste år presidentvalg hvor Marine Le Pen, Jean-Maries datter, stiller som partiets presidentkandidat. Da hun ble valgt til ny partileder i januar, tok hun over et parti som siden stiftelsen i 1972 har vært nærmest ensbetydende med navnet og figuren Jean Marie Le Pen, og hans retorikk preget av rasisme og fremmedfiendtlighet, krydret med Holocaust-fornektelse og ultrakonservatisme.

Anti-EU holdninger

Hvorfor har Front National blitt så store i Frankrike, og hvorfor vokser høyreekstreme over hele Europa? Det enkle og vanligste svaret er at disse partiene vinner ved å spille på innvandrerfiendtlighet og problemer knyttet til immigrasjon. Men årsakene går dypere enn som så. En av Front Nationals viktigste saker er motstand mot EU. Partiet knytter de økonomiske problemene i Frankrike opp mot de strenge kravene landet må oppfylle for å være med i eurosamarbeidet, og har derfor lansert en plan for å få Frankrike ut av eurosonen. De går også kraftig ut mot prinsippet om overnasjonalitet som de mener står i veien for nasjonal selvråderett. På denne måten fanger partiet opp den folkelige misnøyen knyttet til EU og velferdskuttene som kommer som en følge av det nyliberalistiske EU-regimet.

EU-motstand er en gjennomgående tendens i de fleste høyreekstreme partiene i Europa. British National Party som i 2009 fikk inn to representanter i Europaparlamentet for første gang, har også EU-kamp på agendaen, og arbeider for å melde Storbritannia ut av EU. Det samme gjelder Sverigedemokratene som i likhet med Le Pen i 2002, forårsaket politisk jordskjelv i Sverige i høst da de gjorde et brakvalg og fikk 5,7 % som ga dem 20 mandater i den svenske riksdagen. Partiet ønsker at Sverige skal jobbe for å avvikle EU, og dersom det ikke er mulig, gå ut av EU. Nederlandske Lijst Pim Fortuyn ble oppløst i 2008, men preget tidligere hele det politiske bildet i Nederland. Også dette var et høyreekstremt parti med en utpreget EU-kritisk profil. Parti oppga blant annet EUs mangel på demokrati, og trusselen EU representerer mot nasjonal suverenitet som viktig grunner til sin kritikk av unionen.

Man skal være forsiktig med å skjære alle europeiske høyreekstreme eller høyrepopulistiske partier over en kam, men det som kan sies å være en fellesnevner for deres framgang, er at de vinner fram gjennom å føre en diskurs som møter den usikkerheten og framtidsangsten som preger i Europa.

Trenger en sterkere venstreside

Det er et interessant paradoks at selv om Europa har gått til høyre, betyr det ikke nødvendigvis at folk vil ha mer høyrepolitikk. Den enorme motstanden mot nasjonale velferdskutt er et tydelig eksempel på at det ikke hersker noen unison enighet om at høyrepolitikk kan redde de europeiske landene ut av den økonomiske krisa. Svaret på spørsmålet om hvorfor folk stemmer til høyre, når det ofte er venstrepolitikk de vil ha, kan være at de rett og slett ikke får øye på andre muligheter. I Frankrike hvor den franske venstresiden til venstre for sosialdemokratene er splittet, svak og lite slagkraftig, trår de høyreekstreme fram og vinner stemmer som tradisjonelt har tilhørt venstresiden.

Skal høyrebølgen som skyller over Europa snu, trengs det en sterk venstreside som kan sette problemene EUs økonomiske regime forårsaker på dagsorden, og komme med troverdige alternativer. Slik kan misnøyen med dagens økonomiske og politiske situasjon snus til en kamp for et mer rettferdig og solidarisk samfunn, i stedet for fremmedfiendtlighet og rasisme som er løsningen de høyreekstreme serverer. Lykkes man ikke det vil det bli Marine Le Pen og hennes likemenn i resten av Europa som setter en blåbrun dagsorden for den politiske debatten i all overskuelig framtid, og konsekvensene av det kan bli stygge.

Losing my addiction

Ålrait, tilbake i bartebyn. Deilig å komme tilbake til litt fuktigere trondheimsklima, det gir mye bedre groforhold for trønderbarten.

Et litt mindre lystbetont perspektiv på min hjemkomst er at den er ensbetydende med eksamenstjas og mas. 9.mai til 10. juni blir en måned spekket med tre hjemmeeksamener, to muntlige og en skriftlig. For ikke å glemme den obligatoriske grammatikkoppgaven som skal leveres inn før dette kalaset braker løs. Oh joy!

For de som ikke tok det, var denne gledesreaksjonen altså en syrlig og sarkastisk kommentar til en periode jeg ikke ser nevneverdig fram til. Apropos sarkasme, i påskeferien prøvde jeg å ta et lite oppgjør med meg selv og mitt forhold til sjangerne ironi og sarkasme. Det var ganske mislykka. Jeg har etter hvert innsett at jeg er en svært flittig bruker av begge to, noen ganger i så stor grad at folk ikke skjønner om jeg er seriøs eller bare tuller. Dette skjer ganske ofte egentlig. Men det er altså veldig vanskelig å slutte med å være sarkastisk når man først har begynt. Jeg har prøvd flere ganger, men så fort jeg er uoppmerksom så smetter jeg til med nok en syrlig og sarkastisk melding til omverdenen, à la “Ja, den tightsen kledde du, Håvard”. Denne avhengigheten grenser til å bli slitsom, men jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg av ironikarusellen.

I tillegg er jeg litt redd for hva som blir igjen dersom jeg lar sarkasmen seile

Dette er meg uten sarkasmen

sin egen sjø. Vi har levd sammen side om side i så mange år nå, at jeg rett og slett vil føle meg ganske ensom og alene uten den. Og hva hvis jeg bare blir en stusslig og forferdelig døll person når jeg ikke lenger kan være sarkastisk? Tør jeg egentlig å prøve?

Men hvis jeg bare vil det sterkt nok, klarer jeg nok å slutte. Ja, særlig.

Anmeldelse: Frankrike

Skulle du sett, der var plutselig fem uker nesten ferdig allerede, og om ikke lenge sitter jeg relativt trygt plassert på et SAS rutefly med snuten vendt hjemover. Det betyr at det er tid for å gjøre opp status og la Frankrike føle terningens vrede!

Mat:

Har allerede nevnt at maten her er veldig god og veldig billig (når man er student), men en god ting kan ikke sies eller spises for ofte, og det har generelt vært veldig mye spising her nede. Stort sett går man rundt i en konstant døsig rus av å ha spist akkurat litt for mye. Og akkurat i det rusen går over, er tid for neste fråtsefest. Men som alt annet godt her i livet har dette en downside, og i dette tilfellet er det at jeg i likhet med Jo Skårderud har pådratt med meg en aldri så liten flabb der magen pleide å være. Men ingen grunn til å fortvile, jeg og Håvard skal ha sunnhetskonkurranse i hele mai måned, så 31. mai er flabbens dager talte. Mer om dette senere. Kort oppsummert; maten, og spesielt dessertene er særdeles smakfulle  og lekre, dog veldig feite. Terningkast: 

Barter:

Dette er kanskje den største skuffelsen. Franskmenn har overhodet ikke bart slik man bør kunne forvente at franskmenn har! Kan faktisk ikke huske å ha sett en eneste skikkelig bart nå som jeg tenker etter. Føler at dette har amputert oppholdet litt, men jeg prøver å holde motet oppe. Det kan jo være at bart bare er en vintersesong-greie her, og at siden våren kom oss i forkjøpet har alle bartene hatt et ublidt møte med høvelen. Forventer bedre neste gang jeg kommer i hvert fall. Terningkast: 

Øl:

Ølen er veldig billig, og ganske god. Mye lys øl, men i og med at det er grei variasjon i utvalget finner du mørkere også, hvis det er det som tickles your fancy. Lurt å sjekke alkoholprosenten på ølet før man bælmer på,  da den ofte er noe høyere her enn det man er vant til hjemme. Dette kan gi litt leie/heldige konsekvenser, alt ettersom. Pilsen på byen er ikke spesielt billig.

(40 kr for en halvliter, hva er det for noe, liksom?) Terningkast:

Folk:

Franskmenn er mye hyggeligere enn det man tror. For det første er de ekstremt høflige, de omtaler deg alltid som “vous”, og de er helt gærne etter å holde opp dørene for andre. Ser de noen fjernt i horisonten som nærmer seg døra, står de pliktoppfyllende og venter med døra oppe til vedkommende har kommet seg trygt inn uten å måtte utsette seg for det traumet det er å åpne døra selv. For en nestekjærlighet! De er også generelt veldig hjelpsomme, og slipper alt de har i hendene for å komme deg til unnsetning hvis du trenger det. Et lite minus er at de snakker veldig fort, men til gjengjeld er de veldig morsomme når de sier engelske ord. Terningkast:

Politikk:

Fransk politikk er vel strengt tatt i krise om dagen. Den bør i  hvert fall være det siden jeg nylig leverte inn en oppgave der jeg brukte fire sider på å understreke dette. Sarkozy  er mer upopulær enn noensinne, ingen tror at sosialdemokratene klarer å gjøre jobben noe bedre, venstresida sliter hardt, hjemmesitterne utgjør rundt halvparten av befolkningen, og rasistpartiet Front National er for tida landets tredje største parti, og rykker stadig oppover. Ting ser ikke umiddelbart veldig lyst ut i Frankrike, men som vi veit, natta vert til dag og siger følgjer etter nederlag, og før eller siden må ting snu i Frankrike og forandringer må komme. Et lyspunkt er at en spørreundersøkelse viser at 96 % av franskmenn mener at det kapitalistiske systemet må reformeres enten på noen områder, eller grunnleggende. Her er det potensiale! Terningkast: 

Konklusjon:

Frankrike byr altså på både oppturer og nedturer. Men nå som dommen skal falle merker jeg at det blir urettferdig å ikke gi creds for snasent landskap, eksotiske dyr (for eksempel er det ville kaniner overalt, reine Gressholmen), veldig fine motorveier og morsomme trikker som både går på skinner og på hjul samtidig! Derfor legger jeg på ett ekstra øye på terningen, slik at det endelige terningkastet blir:

Yes, we Caen (oh no, she didn’t)!

Da er det godt over to uker siden jeg inntok fransk landjord, nærmere bestemt Caen, Normandie og det begynner å bli på høy tid med en liten oppdatering. Delvis på grunn av mangel på tid til overs og mest på grunn av elendig internett-tilgang på studentheimen er det litt varierende hvor mye blogging det får blitt. Synd, trist og ikke minst leit, men sånn går det når man forlater trygge trønderomgivelser til fordel for fem uker i froskelårland.

Når man drar fra barteby til barteland må man foreta en del omstillinger. Man må for eksempel belage seg på å utvide beltet et par hakk. Ikke bare spiser man billig som student, men man spiser også sykt mye. Her er det treretters i studentrestauranten to ganger om dagen til den nette sum av 3 € per måltid. To desserter om dagen er kanskje ikke helt heldig med tanke på at bikinisesongen lurer rundt hjørnet, men hvem bryr seg egentlig når man får sjokolademousse, blåbærpai og flan kastet etter seg.

Apropos bikinisesong, det digge med Frankrike er at det er ganske mye

Sånn ser himmelen ut i Caen (stort sett)

varmere enn Norge. Det gjør ikke akkurat vondt å lese om kuldegrader og snøstorm i fedrelandet, når sola steiker og den største bekymringen man har er at man ikke tok med shorts og sandaler. Bare sånn for å gni det inn. Skoledag fra ni til tolv med fredager fri er jo heller ikke så dumt. Bare for å gni det litt ekstra godt inn.

For ordens skyld er det på plass med bittelitt sutring på slutten. Studentleilighetene kunne godt vært litt mer innbydende, og ikke minst kunne studentbyen innsett at internett nok er her for å bli, og kanskje lagt en litt større satsning der. På den andre siden, så er det NTNU som betaler hele kalaset så jeg går for innstillinga ”alt som er gratis er godt”, og sier meg egentlig ganske fornøyd med fengselscelle-temaet på studentleilighetene.

Moralen er: Det er dejlig å være norsk i Caen.

À bientôt!

Skjellsettende begivenheter siden sist

Da begynner det å bli ganske nøyaktig en måned siden siste oppdatering. Har jeg dårlig samvittighet? Nei. Burde jeg ha dårlig samvittighet? Hm… nei. På lista over viktige ting i verden havner blogging ganske langt ned på lista sånn globalt sett. Med mindre man er i Egypt eller Jemen og organiserer en revolusjon så klart, da rykker man et par hakk opp. Jeg kan love at den dagen revolusjonen i Norge avhenger av daglige oppdateringer fra denne bloggen, skal jeg seriøst ta meg sammen.

Så, hva har skjedd siden sist? En rask oppsummering følger her:

- Jeg har hatt min første ordentlige helaften som student på Samfundet! Seint men godt vil folk kanskje si, men folk sier så mye rart uansett. Trond Viggo + Kristopher Schau og Kråkesølv gjorde i hvert fall stor lykke hos meg, og student-trønderbarten begynner å komme på plass.

- Jeg har kjøpt meg speilrefleks-kamera! Bare for å ytterligere befeste inntrykket av at jeg er kulturelt sent utviklet, så har jeg altså venta til jeg kom i en alder av 24 før jeg gikk og kjøpte meg et nybegynner Nikon-kamera som jeg jo selvfølgelig ikke aner hvordan jeg skal bruke ennå. Bildebruken på bloggen framover vil kanskje være en pekepinn på hvorvidt jeg lykkes med dette prosjektet eller ikke. Med tanke på hvordan det har gått alle de andre gangene jeg har kjøpt meg ting som involverer mye tid og krefter (videokamera, rollerblades, akvarellmaling osv – lista er ganske lang)  ser jeg ikke spesielt lyst på det, men er helt klar for å la meg overraske.

- Jeg har vært i Brussel! Siden jeg jo er en flittig europastudent, har jeg tilbrakt en uke i løvens hule og prøvd så godt jeg kan å motså denne EU-metropolens enorme tiltrekningskraft. Det var strengt tatt ikke så vanskelig, særlig ikke når den svenske  guiden vår på Europaparlementet var ca like underholdende som en vaskeklut som ligger og tørker. Ord blir fattige når jeg skal prøve å beskrive hvordan denne halvannen timen med guiden, la oss kalle han Hasse (er det ikke alle svensker heter?), sakte, å så utrolig sakte dro seg framover.

La meg heller bare oppsummere at det var 90 minutter med knusktørr, monoton skånsk mumling som aldri noensinne var i nærheten av noe som lignet relevans eller nyhetsverdi. Etter den første halvtimen som gikk med til en live guiding gjennom EU-parlamentets nettsider (sic!), som han for øvrig ikke fikk til, gikk Hasse over til å fortelle oss alt vi allerede visste om EU-parlamentet bare på en enda tørrere måte. Selv ikke etter gjentatte forsøk på å forklare Hasse at alt dette kunne vi fra før av tok han tegninga.

Eller gjorde han det? Helt på slutten av foredraget etter halvannen time med pinsler, spør nemlig Hasse på sin karakteristiske skånska: “Men vad gör ni igentligen? Studerar ni eller?” Hvorpå han får til svar at vi jo er europastudenter og ergo ikke har lært noe som helst nytt idag. Og da vettu, smiler Hasse lurt og sier: “Jaa, det stod nog i mine papper, jag har visst inte fått lest dom”.

Det er da jeg innser at denne mannen er jo ikke kjedelig, han er bare tvers igjennom ond! Sadisten Hasse har nettopp hatt “the 1 1/2 hour of his life” med å pine oss med meningsløse nettsider og åpenbare fakta. Den jævelen har storkost seg med å suge ut sjela vår i halvannen time. Hva slags opplegg er dette? Prøver de å kjede oss inn til EU-medlemskap? Denne opplevelsen var i hvert fall nok til at jeg har blitt ganske skeptisk til hele denne EU-greia. Hva slags folk er dette egentlig, hva er det de prøver på, og vil vi ha noe med dem å gjøre? Nei takk.

Så den siste måneden i mitt liv har vært tydelig preget av møtet med EU personifisert i Hasse, og traumene derpå. Ellers kan det meste av ølen, det meste av maten og all sjokoladen i Brussel anbefales på det varmeste.